Det å vippe mellom liv og død

Det skremmer meg hvor flink jeg er til å skjule. Ikke fordi jeg er redd for meg selv, men for alle de andre som måtte være like flink som meg.
De som kjenner meg og omgåes meg, vil nok beskrive meg som en glad, livlig, morsom og oppegående jente. Det får meg til å tenke på alle menneskene jeg får det inntrykket av. Er noen av dem som meg, spiller de samme spillet? Er vi alle like, eller er det bare meg? Det er kanskje det som plager meg mest, at jeg ikke vet hvor syk jeg er.

Jeg er lei, lei av å lyve for alle sammen. Lei av å lyve til meg selv. Jeg vil bare være en vanlig jente, leve et vanlig liv. Men sannheten er begravd under et så tykt lag med skam, en skam jeg ikke engang vil innrømme for meg selv. Jeg kjemper så hardt for å holde meg sammen, jeg bruker all min tid og energi på å fungere som et vanlig oppegående menneske. Men i ny og ne taper jeg kampen, og bryter sammen. Det er i de øyeblikkene at lysten for å leve er så svak at jeg vipper mellom liv og død. Jeg må lyve så intenst at jeg tror på det selv, det er den eneste måten jeg greier å holde hodet over vann. Jeg må holde meg rolig og behersket for ikke å drukne. Innerst inne vet jeg at jeg trenger hjelp, men hvordan skal jeg få det? Jeg virker så oppegående og normal til enhver tid, at ingen av mine nærmeste ville reagert. Ingen ville trodd på at jeg var i nød.

Hvem skal jeg ringe, hva skal jeg si? Min største frykt er å be om hjelp uten å få det, uten å bli trodd. Å bli stemplet som gal og oppmerksomhetssyk, og måtte fortsette hverdagen med dette stempelet. Det er bare spørsmål om tid før jeg går tom for energi, før jeg gir opp. Jeg har lyst å legge meg ned å grine, jeg vil rope etter hjelp. Men skammen tar overhånd, og jeg fortsetter skuespillet. 

Overskuddet mitt er borte, og sakte men sikkert så river jeg ned mitt eget liv. 

 

3 kommentarer

Nydelig formulert, og vit at du ikke er alene med denne følelsen! Det er ingen skam å be om hjelp, gjerne gang på gang til du finner det som fungerer. Ønsker deg god bedring og lykke til!

Du har satt ord på det umulige. Kjenner meg godt igjen, dessverre. Kunne ønske jeg kunne hjelpe på noen måte

Det gjør meg godt at noen kan sette ord på mine følelser

Skriv en ny kommentar